Historikk

Kiropraktikk omfatter diagnostikk, behandling og forebyggelse av lidelser i nerve-muskel-skjelett-systemet.

Kiropraktikk som behandlingsmetode har som hovedmålsetting å gjenopprette normal funksjon i bevegelsesapparat og nervesystem når feilfunksjoner har oppstått.

Ordet kiropraktikk er av gresk opprinnelse og betyr å behandle med hendene. Kiropraktikkens historie startet for drøyt 100 år siden i USA da kiropraktikkens grunnlegger, D.D. Palmer ( 1845 – 1914) postulerte den første kiropraktiske sykdomsteori ved å sette ryggsøylens funksjon i sammenheng med nervesystemets integritet.

Norge fikk sin første kiropraktor i 1922, og Norsk Kiropraktorforening ble stiftet 1935 og har idag ca 400 aktive medlemmer. Profesjonen er i sterk vekst med over 270 studenter under utdanning.

Gjennom årene har kiropraktikken utviklet seg i takt med tiden til en moderne kunnskapsbasert helseprofesjon med muskel-skjelettlidelser som hovedvirkeområde. Parallelt har kiropraktikk i stadig økende grad blitt integrert i det etablerte helsevesen generelt og på områdene forskning og utdanning.

barn

Milepæler

1976
Stortinget vedtar at kiropraktorbehandling er refusjonsberettiget hvis pasienten henvises fra lege.

1988
Offentlig godkjenning (autorisasjon) av kiropraktorer ble vedtatt av Stortinget og «kiropraktor» er en beskyttet tittel med status som primærkontakt med selvstendig behandler- og diagnoseansvar innen sitt virkeområde på linje med leger, tannleger og psykologer innen sine repsektive fagområder.

1999
Stortinget vedtar en prøveordning i tre fylker hvor kiropraktorene får sykmeldingsrett, henvisningsrett til spesialist og fysioterapeut og pasientene får direkte refusjon.

2004
Stortinget ber regjeringen legge til rette for en kiropraktorutdanning ved et norsk universitet. Arbeidet med å etablere en kiropraktorutdanning pågår fremdeles.

2006
Stortinget vedtar å gi alle kiropraktorer rett til å sykmelde, henvise til spesialist og til fysioterapi og alle pasienter får direkte refusjon.

Hva gjør en kiropraktor?

Sykehistorien

Når du er hos kiropraktor vil det bli tatt en grundig sykehistorie der du med egne ord forsøker å beskrive hva som feiler deg. Med utgangspunkt i dette vil kiropraktoren stille endel utfyllende spørsmål for å få belyst relevante sammenhenger og årsaksforhold. I tillegg må kiropraktoren orientere seg om evt tidligere sykdommer og skader, medisinbruk, belastninger i hjem og arbeid mv. 

Pasientens sykehistorie vil alltid være en sentral del av den diagnostiske prosessen. Sykehistorien nedtegnes i pasientens journal som føres og oppbevares i henhold til de krav som helsemyndighetene stiller til offentlig godkjent helsepersonell mht journalføring og taushetsplikt.

Klinisk undersøkelse og diagnostisering

Undersøkelsen starter med at kiropraktoren inspiserer og analyserer pasientens kroppsholdning og -bygning, muskulatur og bevegelsesmønster. Kiropraktoren kartlegger deretter funksjonen i nerve-muskel-skjelettsystemet systematisk for å lokalisere feilfunksjoner i ledd og muskulatur og vurdere om disse har sammenheng med pasientens symptomer. 

Kiropraktoren bruker palpasjon (undersøker med hendene) for å finne smertekilder i senefester, muskulatur, ledd og skjelettstrukturer mv. Alle ledd i bekken, ryggsøyle og nakke undersøkes med spesifikk bevegelsespalpasjon for leddlåsninger. Ofte finner en smertepunkter i muskulaturen (triggerpunkter) og betente sener/muskelfester som følge av ubalanse i muskulatur som kan være for kort, stram eller svak. Feilfunksjoner i ledd og muskulatur kan ogå gi symptomer fjernt fra hvor problemet sitter. Dette kalles «referert smerte». 

Pasientens smerterapportering under den kliniske undersøkelsen er viktig, som regel klarer kiropraktoren å kartlegge hvor smerten sitter og hvilke bevegelser som gir smerter i løpet av undersøkelsen hvis denne har sitt opphav i muskel-skjelettsystemet. Dette gir kiropraktoren grunnlag for å stille en funksjonsbasert arbeidsdiagnose som grunnlag for tilrettelegging av behandling med hensikt å gjenopprette normal funksjon. 

Klassiske ortopediske tester inngår som en naturlig del av kiropraktorundersøkelsen. Nevrologiske undersøkelser av senereflekser, følesans og muskelstyrke brukes for å se for å se om det er nedsatt følsomhet og/eller lammelser når det foreligger mistanke om nerverotsaffeksjon (trykk på nerven som kan skyldes prolaps eller forkalkninger). 

Etter den kliniske undersøkelsen vurderer kiropraktoren om det er nødvendig med røntgenundersøkelse eller andre supplerende undersøkelser før diagnosen kan stilles og eventuell behandling iverksettes. 

Kiropraktoren har gjennom sin utdannelse tilegnet seg den teoretiske og praktiske viten for å ta stilling til hvorvidt pasienten er egnet til kiropraktorbehandling, uten forutgående legeundersøkelse. Ved mistanke om underliggende organisk sykdom henvises pasienten til lege for videre oppfølging.

Røntgen/CT/MR

Ulike billeddiagnostiske undersøkelser supplerer ofte den kliniske undersøkelsen. Kiropraktoren er utdannet til å ta skjelettrøntgen og selv vurdere bildene. Mange har eget røntgenutstyr som er godkjent og underlagt offentlige forskrifter. 
Kiropraktorene har også anledning til å rekvirere mer avanserte undersøkelser som CT og MR ved røntgeninstitutter og sykehus. Dette dekkes av Folketrygden på samme måte som ved henvisning fra lege. 

Røntgenbilder brukes primært diagnostisk av kiropraktoren for å utelukke kontraindikasjoner til behandling som brudd, svulster og annen alvorlig sykdom. 

I mange tilfeller er det imidlertid sjelden nødvendig med røntgenundersøkelse forut for kiropraktorbehandling hvis det ikke er forhold i sykehistorien som tilsier noe annet. 

Røntgenbilder kan også gi kiropraktoren nyttig informasjon om slitasjeforandringer, skjevheter og medfødte sammenvoskninger i skjelettet (anomalier) som kan ha betydning for kiropraktorens valg av behandlingsteknikk. 

Ved klinisk mistanke om nerverotsaffeksjon ved prolaps kan CT- eller MR-undersøkelse bekrefte diagnosen

Trening og forebygging

En viktig del av kiropraktorens behandlingsopplegg er å lære pasienten å ta vare på sin egen kropp og best mulig mestre og forebygge sine plager. Det er bred enighet om at raskest mulig tilbakeføring til arbeidsliv og gjenopptagelse av daglige aktiviteter er viktige målsettinger. Videre at mosjon og egentrening generelt er gunstig for de fleste pasienter med smertesyndromer og belastningslidelser. 

Kiropraktoren kan gi instruksjon i hjemmeøvelser utifra pasientens individuelle behov, dette kan omfatte styrkeøvelser, uttøyninger, kondisjonsøvelser og avspenningsteknikker. 

For pasienter med langvarige eller tilbakevendene plager er kan rehabiliterende spesialtrening under kyndig veiledning være et verdifullt og nødvendig supplement til manuell behandling for å oppnå tilfredstillende behandlingsresultater og forebygge tilbakefall. Noen kiropraktorer tar seg av denne delen av behandlingsopplegget selv, mens andre samarbeider med kvalifiserte treningsterapeuter.

Om kiropraktorutdanning

Det har vært kiropraktorer i Norge i over 80 år og i 1935 ble Norsk Kiropraktorforening stiftet.

De fleste er av den oppfatning at kiropraktor er et relativt nytt yrke, men i Norge har kiropraktikken en lang historie. Den første kiropraktoren begynte i Norge rundt 1915. Det var liten tilgang på nye kiropraktorer de første årene, men i 1935 ble Norsk Kiropraktorforening stiftet. Antallet kiropraktorer økte stadig og integrasjonen i norsk helsevesen tok sine første små skritt i 1975. Da ble det gitt adgang til refusjon fra folketrygden for behandling hos kiropraktor. Det var et krav om at pasienten var henvist fra lege for å motta refusjon.

I 1988 ble kiropraktorene en av landets autoriserte helsepersonellgrupper. Som autorisert helsepersonell er tittelen som kiropraktor beskyttet. Personer uten autorisasjon har ikke adgang til å bruke samme tittel eller tittel som ligner eller kan gi inntrykk av at vedkommende har autorisasjon som kiropraktor. Autorisasjon gis til søkere som har bestått utdanning som kiropraktor ved utdanningsinstitusjon sertifisert av ECCE (European Council on Chiropractic Education) eller CCEI (The Councils on Chiropractic Education International), og som har fullført en 1-årig turnustjeneste.
I 2006 fikk kiropraktorer i Norge utvidete rettigheter som er unike på verdensbasis. Norske myndigheter ønsket å benytte seg av den kompetansen som kiropraktoren har tilegnet seg gjennom utdannelse og praksis innfor området nerve-muskel- skjelett lidelser. De ny rettighetene besto i:

· Utføre undersøkelse og behandling med rett for pasienten til refusjon fra folketrygden uten henvisning fra lege
· Henvise pasienter til legespesialist, røntgen eller fysioterapi
· Sykmelde pasientene i opptil åtte uker

Med denne ordningen økte også kravene til kiropraktorens kompetanse og kunnskap om norske helsevesen. Det er derfor obligatorisk opplæring i Trygdefaglige emner. Dette inkluderer bruk av sykemelding, grunnlag for henvisning til legespesialist og samarbeid med NAV ( tidligere trygdekontor, arbeids og sosial kontorer ) og selvsagt fastlege tjenesten. Denne delen av kursvirksomheten i turnustjenesten er pr. dags dato i regi av det offentlige.

Utfordringene er mange. I dag er kiropraktorer i stor grad engasjert i klinisk arbeid med direkte pasientbehandling. Utviklingen innen fagområdet er stort og norske kiropraktorer ønsker aktivt å delta i denne utviklingen. Det har de siste årene vært økt engasjement innen forskning og fagutvikling . Muligheten, for kiropraktorer , til å delta på dette området er i dag en helt annen enn den var for bare få år siden. I løpet av de siste årene er flere kiropraktorer ansatt ved norske sykehus i deltidsstillinger. Tverrfaglig samarbeid enten i lokalmiljøet eller knyttet opp mot tverrfaglige poliklinikker på sykehusene vil være viktige område å delta i større grad enn i dag.